|
Jeg har alltid likt serier med historier som utspiller seg i rommet. Det kan selvsagt ha noe med at min animetitting virkelig tok fart etter at jeg så Gundam SEED for to år siden. Siden har jeg sett en god del serier, gode og mindre gode, i det ytre rom. Planetes, som jeg så nylig, er heldigvis ikke blant de sistnevnte.
I serien følger vi Hachirota "Hachimaki" Hoshino og Ai Tanabe, som begge jobber i selskapet Technora som "søppeltømmere" i det ytre rom. De henter altså inn rester av gamle satelitter slik at de ikke skal kollidere med romskip og -stasjoner. På tross av dette hederlige yrket, blir de sett ned på av alle andre i Technora. Serien begynner i år 2075, og det er tatt spesielt godt hensyn til realisme med tanke på det tekniske. Romsøppel er et tema allerede i vår tid, og selv om direkte innsamling slik de gjør i serien ikke vil la seg gjøre i virkeligheten, må vi ta dette voksende problemet på alvorom vi skal utforske og flytte ut i rommet. Spesielt interessant er allede nifty funksjonene i romdraktene de har på seg: håndtastatur, omvendt touchscreen som fungerer som virtuell gullfiskbolle, sprayflasker med gass i armene - og bleiene de har på seg inni. I det hele tatt er det veldig mange detaljer som er forståelige som fremtidens løsninger for seeren i 2009, samtidig som det gir en liten aha-opplevelse man setter pris på.
Fysikk er også et nøkkelord. Som kjent er det ingen lyder i det ytrerom, og det blir respektert. Altså opplever man at det ikke er noe bakgrunnslyd/musikk i det hele tatt i mange scener. Vektløs tilstand gir selvsagt rom for en god del morsomme situasjoner, men blir etterhvert bare en naturlig del av hvordan karakterene beveger seg og lever. Igjen er det de små detaljene som gir både innsikt og spenning. Blant annet er alle romskip og -stasjoner utrustet medhåndtak og "fottak". De private "rommene" er på størrelse med en liten container, og vender alle ut mot en felles gang - om man kan kalle et stort åpent rom for en gang. Det har også hatt en direkte innvirkning på den grafiske kvaliteten, ettersom enkelte scener har langt flere bilder per sekund for å kunne gjenskape glidende bevegelser ute i rommet. Måten vektløshet eller lav tyngdekraft påvirker kroppen blir også vist, blant annet gjennom en jente som er født og oppvokst på månen. Selv om hun er helt frisk, er benstrukturen altfor skjør til at hun kan gå på jorden.
Serien har også en politisk side ved seg. Blant annet er romutviklingen et prosjekt bare for de rike landene på jorda. Verden er praktisk talt delt i to, og konflikten har blant annet ført til dannelsen av en terrororgansisasjon som forsøker å sabotere romstasjoner og det store romskipet von Braun som skal til Jupiter. Oppdraget er ment å tjene hele menneskeheten, ettersom de vil få tak i en uuttømmelig kilde til energi. Det er allikevel bare de rike landene som vil få tilgang til de nye ressursene, og gapet mellom rik og fattig blir bare større. Serien kritiserer blant annet skillet mellom nasjoner ved å henvise til at landegrenser ikke synes fra rommet. Av menneskelige tema får vi presentert jaget etter suksess og angsten i møte med det uendelige universet, begge gjennom Hachimaki. Hans drøm er å få seg et eget
romskip, noe som er håpløst for en menig arbeider. I en episode blir han drivende i rommet etter en arbeidsulykke, noe som fører til at han får alvorlige psykiske traumer. Det er også en trigger for hans imaginære dobbeltgjenger, som dukker opp for å forfølge ham med ubehagelige sannheter ut serien.
Jeg kunne sagt veldig mye om karakterene, selv om de ikke er seriens beste side. Hachimaki er svær i kjeften, ikke spesielt sensitiv og mestopptatt av å oppfylle drømmene sine. Ai er på sin side en naivjente med en bunnsolid tro på at kjærlighet skal redde verden. Det at hun nettopp heter "Kjærlighet" er selvsagt humoristisk, men hun er en gjennomført god karakter som til tider kan overraske seeren.
Man snakker varmt om karakterutvikling, men i denne historien handler det meste om arbeidsliv og karriere. De fleste i avdelingen har en bakgrunnshistorie som blir utdypet, noe serien delvis kombinerer bra med den politiske konflikten. Den uunngåelige "romansen" mellom Hachimaki og Ai blir helt frem til slutten bare interessant gjennom problemene de støter på. Det ble litt langdryg midtveis, noe som alltid gir meg angst for resten av serien. Heldigvis var frykten overflødig. Utenå røpe for mye vil jeg si serien lander mykt - selv om det ser ut til at mye er på vei til å kræsje.
I det store og det hele vil jeg si Planetes innfrir. For folk som meg som sluker det meste av sci-fi anime er det en must. Man må bare ikke forvente de aller største eksplosjonene. Realismen sitter tross alt ihøysetet for denne gang.
Trackback(0)
 |
TrackBack URI for this entry
